Å Vestland, Vestland av Tore Ørjasæter
Å Vestland, Vestland; Når eg ser deg slik
Med fagre fjell og fjord og tronge vik,
Det stig i all sin venleik stort og vilt
Og atter møter meg så mjukt og mildt. Og som det for mitt syn er dimt og dult,
det opnar seg eit utsyn yndefullt;
Igjenom tunge sky og skoddehav
Den tronge dal eg skimta skuggen av.
(el. den blide fjorden ser eg blånen av.) Og gleda strøymer i meg still og stor
Med glans av bjørkelid og blåe fjord.
Og i meg sjølv eg kjenner dypter av
Den stille skogen og det blåe hav. Eg kjenner ande av den kalde snjo
Som isnar underleg i barm og blod.
Men enn fell solgland over grøne flæ
I kalde skugge av den blåe bræ. Den døkke skogen og dei bratte bryn
Seg teiknar liksom skuggar for mitt syn.
Den høge himlen mot det djupe hav
Eit tvidrag i mi sjel kann spegla av. Min lette båt ein solblank kveld eg ror;
Sjå, fjell og himil sym på stille fjord,
Og djupe dalen med sitt grøne fang
Som skin av lauv og blom frå lid og vang. Nyare sistevers (i staden for «Min lette båt ...»):
Når skuggar stig mot stille sumarnatt
Det enn på toppom ter seg solglans att.
Um tind seg sveiper draumslør dimt og døkt
Når siste skimt av soli ut er sløkt.